Reisebrev fra Bernt i Buenos Aires
Ærede familie og venner, nå er det virkelig på tide at jeg gir lyd fra meg fra min tangovalfart! Det er bare noen timer igjen til jeg setter meg på flyet hjem fra den underlige livsførselen jeg lever her, og hvis jeg ikke forteller om mine strabaser på denne måten må jeg gjenta alt som har skjedd til det kjedsommelige. Det finnes to typer mottakere av dette brevet, den ene gruppen er vanlige, sunne, normale mennesker, den andre er de som er blitt fanget i tangoens lille, hemmelige underverden: Tangomennesker (De kan sammenliknes litt med underverdenen til trollmennene i Harry Potter, som har sine skjulte møtesteder og skoler der de kan bruke all sin ledige tid på tango). Noe av det jeg skriver er kanskje mest interessant for den siste gruppa, det er lov å hoppe over avsnitt!
Livet mitt de siste ukene har bestått av å danse tango, å spise, å gå på tangokurs, å sove, å kjøpe tangomusikk, å bli robbet, å snakke om tango, å .. eh, øh, jeg kommer ikke på mer som ikke har med tango å gjøre. En vanlig døgnrytme starter med at vekkerklokka ringer mellom kl 12 og 14 et sted, før jeg drar på en tangoklasse (enten kurs eller privattime) eller to, forsøker å få i meg litt mat, kjører drosje fra sted til sted, spiser mer, sover en ettermiddagslur, før jeg drar ut og danser om kvelden, først på den ene milongaen (For de uinvidde: stedet der man danser tango) - og så gjerne på en til og muligens enda en, før det hele avrundes med medialunas (klissete croissantaktige saker) og for noen lagrimas (mye melk, bitteiltt kaffe) på en café. Hvis du spør meg ut om Buenos Aires, vil du bli overrasket over hvor lite jeg vet, og hvor lite jeg faktisk har sett av byen. Men jeg vet etterhvert en del om hvilke steder det er bra å danse, og når.
Alle (tangomennesker) har sin forestilling om hvordan det er å være i Buenos Aires, tangoens mekka, en oase av god tango døgnet rundt, med et hav av kurs med fantastisk undervisning, med utelukkende dyktige dansere - og den illusjonen brast ganske fort. Fantasien mangler alle de middelmådige danserne, halvkvalifiserte instruktørene, stappfulle dansegulv, kompliserte sosiale koder og kresne damer som definitivt ikke danser med hvem som helst. Først trodde jeg alle argentinerne var skikkelig skumle, så fant jeg ut at de var hyggelige, hvis du bare kommer skikkelig i kontakt med dem. Det er ikke såå vanskelig. Jeg har allikevel hele tiden hatt fine kvelder, ok kvelder, pyton kvelder, fantastiske kvelder, det går virkelig opp og ned. Sånn sett er det fint å befinne seg i sitt trauste velkjente tangomiljø hvor du vet hva du får. Det første jeg måtte lære meg - og det var vanskeligere enn jeg skulle tro - er å by opp på en ny måte. Jeg er vant til å komme slengende bort til ei jente og spørre om hun vil danse, mens du her noen steder må klare å fange blikket dems på 30 meters avstand, skjønne at du HAR fanget blikket dems, nikke med hodet mot dansegulvet og så er du i boks og kan gå bort og by dem opp. De har til og med et eget navn på det: El cabeceo. Noen vil ha det til at det er for å beskytte macho-egoet til mannfolka, tenk om noen skulle se at de gikk hele veien bort til noen for å by dem opp, og så fikk et nei takk!
Det virker som om alle som reiser hit får sin egen Buenos Aires-opplevelse, noen føler seg i himmelen og vil tilbake ved første anledning, andre kommer aldri tilbake. Først tenkte jeg at jeg ikke ville hit igjen (mens argentinerne var skumle), så begynte jeg å trives og tenkte kanskje neste år, men så visste jeg ikke helt etter et par kjipe kvelder, men nå tenker jeg en gang, om en stund. Og nå er jeg rett og slett ganske sliten. Det er litt tåpelig å komme utslitt hjem fra fem ukers ferie, med 5 timers tidsforskjell pluss 5 timers tangodøgnforskyvningsforskjell - men jeg kunne jo ikke begynne å legge meg tidlig heller, jeg måtte jo få mest mulig igjen av de siste dagene!
Buenos Aires er litt av en by: Med gater så lange øyet kan rekke, en ørken av hus på hus på hus, ingen bakker, ingen fjell som gir deg følelsen av at det finnes en ende på det hele. Det er til å få litt klaustrofobi av. Heldigvis finnes Puerto Madero, et naturreservat ikke så langt fra der jeg bor hvor du kan gå noen timer med grønt rundt deg på alle sider. Jeg sørget for minst en tur dit hver uke.
Det finnes mellom 40 og 50 000 drosjer her, jeg har faktisk aldri brukt mer enn 3 minutter på å få tak i en drosje (dog har jeg bare befunnet meg i sentrumsområdene), uansett hvilken tid på døgnet. En drosjesjåfør hadde bilen full av avisartikler om seg selv fra tidsskrifter i hele verden, om hvordan han forsøkte å forbedre verden. En annen utstyrte meg med en lapp med telefonnummeret sitt og beskjed om at jeg bare måtte ringe mellom kl 20 og 04, så skulle han komme innen en halvtime og kjøre meg til et Casa Privada hvor jeg kunne velge i en meny av fire-fem flotte jenter. Han skulle vente utenfor så det var helt trygt. Nesten ingen av drosjene har sikkerhetsbelte, noe jeg virkelig savner. Ikke at trafikken er så ekstrem som man kan høre, men det dør folk i ulykker hver dag. Fotgjengere må passe seg: Fotgjengeroverganger er høys veiledende. Unnatt for biler som runder et hjørne - vanligvis.
Uff, dette blir det kjedeligste reisebrevet jeg har skrevet noen gang. Jeg har jo ingenting å fortelle! Annet enn til dere tangomennesker: Jeg lurer på hvordan det blir å komme hjem og danse med dere igjen, om det har skjedd noe i kroppen min. Føler ikke egentlig at jeg har lært så mye nytt. Jeg har i alle fall fått en haug med idéer til ting å få til hjemme, som fast utemilonga, lengre dansekvelder, fantastisk musikk jeg ikke hadde funnet frem til enda, hvor mye et par trivelige arrangører har å si for stemningen, hvor forskjellig det samme lokalet kan være fra dag til dag, alt etter hvem som arrangerer milongaen. En uke var jeg innom ærverdige Salon Canning en torsdag, fredag og så lørdag. Torsdag var like kaotisk som i Bergen, fredag var så stiv som du kan få det, mens lørdag var lokalet fylt opp med par og venner. Det var en fin kveld for vi ble invitert til bordet til Alejandro som underviser hos Ferndando og Vilma - jeg danset milonga med Vilma og med mange av de andre elvene dems (bra skole, bra elever). Fikk høre etterpå at folk hadde kommentert at jeg hadde så mye energi. Hm, rekk opp en hånd alle som vil si for mye! Uansett er det helt tydelig at alle ser alt som skjer på dansegulvet.
Min beste kveld var sist lørdag, på Sunderland - en gymsal med basketballstriper på gulvet og det hele, men på lørdager er det tango der. Bord langs veggene, glatt steingulv, fullt av servitører i hvit skjorte som løper rundt med vann, champagne, pizza, empanadas og kaffe. Jeg danset med flere nydelige dansere, blant annet Vilma igjen, Elsa på noen-og-åtti, en annen instruktør jeg ikke husker navnet på. Et annet høydepunkt var avslutningsfesten til tangofestivalen CITA hvor jeg danset salsa med Carolina del Rivero (som underviser med Fabian Salas) og en instruktør til fra CITA, vet ikke hvem. Morsomt å se dem ha tangooppvisning for hundrevis av mennesker etterpå.
Nedturene er blant annet da laptopen til jobben forsvant på veien til Chile, noen lente seg over meg og snappet den ut av veska mi mens jeg sov på bussen, sittende i midtsetet, vanvittig frekt og modig gjort, og da veska mi forsvant mens jeg satt helt innerst på en internettcafe med veska under stolen (like modig og frekt). Veska inneholdt den fjonge mobilen til jobben (gjett hvem som kommer rødmende på jobb på torsdag), et par sko, notatene jeg har skrevet fra kursene herfra, tre postkort, et stykk morgenbladet, noen tangoblader. Ugh. Ja, og da minibanken slukte bankkortet mitt: Jeg er vant til å få kortet først, og så pengene - her får du penga først, og så lenge etterpå et spørsmål om du vil ha en transaksjon til. Om du haster ut til en ventende drosje på vei til flyplassen er du avhengig av et kort i bakhånd. Ny vane: Å vente til det står: "Vennligst sett inn kortet ditt" på alle minibanker før jeg går videre.
Det føles som om tiden har stått stille for resten av verden, mens jeg har befunnet meg i Buenos Aires (og en fin fin uke med familie i Chile. Sommer, bading i Stillehavet (brr), utsovet hver natt, god mat og masse tid med niesene mine). Men dere har vel levd dere som har vært hjemme også? Blir fint å komme hjem og høre hva som har skjedd i påska.
Nå må jeg slutte før du sovner.
Un beso de Andrés!
(Her er det ikke bare jenter som kysser jenter på kinnet, og gutter som kysser jenter, gutta kysser også hverandre! En fin vane jeg gjerne skulle importert til Norge)
PS: Når det gjelder skåling, så har det seg sånn at du må se alle du skåler med i øya, og skåle med venstre hånd, ellers får du sju dårlige år med det motsatte kjønn.
Livet mitt de siste ukene har bestått av å danse tango, å spise, å gå på tangokurs, å sove, å kjøpe tangomusikk, å bli robbet, å snakke om tango, å .. eh, øh, jeg kommer ikke på mer som ikke har med tango å gjøre. En vanlig døgnrytme starter med at vekkerklokka ringer mellom kl 12 og 14 et sted, før jeg drar på en tangoklasse (enten kurs eller privattime) eller to, forsøker å få i meg litt mat, kjører drosje fra sted til sted, spiser mer, sover en ettermiddagslur, før jeg drar ut og danser om kvelden, først på den ene milongaen (For de uinvidde: stedet der man danser tango) - og så gjerne på en til og muligens enda en, før det hele avrundes med medialunas (klissete croissantaktige saker) og for noen lagrimas (mye melk, bitteiltt kaffe) på en café. Hvis du spør meg ut om Buenos Aires, vil du bli overrasket over hvor lite jeg vet, og hvor lite jeg faktisk har sett av byen. Men jeg vet etterhvert en del om hvilke steder det er bra å danse, og når.
Alle (tangomennesker) har sin forestilling om hvordan det er å være i Buenos Aires, tangoens mekka, en oase av god tango døgnet rundt, med et hav av kurs med fantastisk undervisning, med utelukkende dyktige dansere - og den illusjonen brast ganske fort. Fantasien mangler alle de middelmådige danserne, halvkvalifiserte instruktørene, stappfulle dansegulv, kompliserte sosiale koder og kresne damer som definitivt ikke danser med hvem som helst. Først trodde jeg alle argentinerne var skikkelig skumle, så fant jeg ut at de var hyggelige, hvis du bare kommer skikkelig i kontakt med dem. Det er ikke såå vanskelig. Jeg har allikevel hele tiden hatt fine kvelder, ok kvelder, pyton kvelder, fantastiske kvelder, det går virkelig opp og ned. Sånn sett er det fint å befinne seg i sitt trauste velkjente tangomiljø hvor du vet hva du får. Det første jeg måtte lære meg - og det var vanskeligere enn jeg skulle tro - er å by opp på en ny måte. Jeg er vant til å komme slengende bort til ei jente og spørre om hun vil danse, mens du her noen steder må klare å fange blikket dems på 30 meters avstand, skjønne at du HAR fanget blikket dems, nikke med hodet mot dansegulvet og så er du i boks og kan gå bort og by dem opp. De har til og med et eget navn på det: El cabeceo. Noen vil ha det til at det er for å beskytte macho-egoet til mannfolka, tenk om noen skulle se at de gikk hele veien bort til noen for å by dem opp, og så fikk et nei takk!
Det virker som om alle som reiser hit får sin egen Buenos Aires-opplevelse, noen føler seg i himmelen og vil tilbake ved første anledning, andre kommer aldri tilbake. Først tenkte jeg at jeg ikke ville hit igjen (mens argentinerne var skumle), så begynte jeg å trives og tenkte kanskje neste år, men så visste jeg ikke helt etter et par kjipe kvelder, men nå tenker jeg en gang, om en stund. Og nå er jeg rett og slett ganske sliten. Det er litt tåpelig å komme utslitt hjem fra fem ukers ferie, med 5 timers tidsforskjell pluss 5 timers tangodøgnforskyvningsforskjell - men jeg kunne jo ikke begynne å legge meg tidlig heller, jeg måtte jo få mest mulig igjen av de siste dagene!
Buenos Aires er litt av en by: Med gater så lange øyet kan rekke, en ørken av hus på hus på hus, ingen bakker, ingen fjell som gir deg følelsen av at det finnes en ende på det hele. Det er til å få litt klaustrofobi av. Heldigvis finnes Puerto Madero, et naturreservat ikke så langt fra der jeg bor hvor du kan gå noen timer med grønt rundt deg på alle sider. Jeg sørget for minst en tur dit hver uke.
Det finnes mellom 40 og 50 000 drosjer her, jeg har faktisk aldri brukt mer enn 3 minutter på å få tak i en drosje (dog har jeg bare befunnet meg i sentrumsområdene), uansett hvilken tid på døgnet. En drosjesjåfør hadde bilen full av avisartikler om seg selv fra tidsskrifter i hele verden, om hvordan han forsøkte å forbedre verden. En annen utstyrte meg med en lapp med telefonnummeret sitt og beskjed om at jeg bare måtte ringe mellom kl 20 og 04, så skulle han komme innen en halvtime og kjøre meg til et Casa Privada hvor jeg kunne velge i en meny av fire-fem flotte jenter. Han skulle vente utenfor så det var helt trygt. Nesten ingen av drosjene har sikkerhetsbelte, noe jeg virkelig savner. Ikke at trafikken er så ekstrem som man kan høre, men det dør folk i ulykker hver dag. Fotgjengere må passe seg: Fotgjengeroverganger er høys veiledende. Unnatt for biler som runder et hjørne - vanligvis.
Uff, dette blir det kjedeligste reisebrevet jeg har skrevet noen gang. Jeg har jo ingenting å fortelle! Annet enn til dere tangomennesker: Jeg lurer på hvordan det blir å komme hjem og danse med dere igjen, om det har skjedd noe i kroppen min. Føler ikke egentlig at jeg har lært så mye nytt. Jeg har i alle fall fått en haug med idéer til ting å få til hjemme, som fast utemilonga, lengre dansekvelder, fantastisk musikk jeg ikke hadde funnet frem til enda, hvor mye et par trivelige arrangører har å si for stemningen, hvor forskjellig det samme lokalet kan være fra dag til dag, alt etter hvem som arrangerer milongaen. En uke var jeg innom ærverdige Salon Canning en torsdag, fredag og så lørdag. Torsdag var like kaotisk som i Bergen, fredag var så stiv som du kan få det, mens lørdag var lokalet fylt opp med par og venner. Det var en fin kveld for vi ble invitert til bordet til Alejandro som underviser hos Ferndando og Vilma - jeg danset milonga med Vilma og med mange av de andre elvene dems (bra skole, bra elever). Fikk høre etterpå at folk hadde kommentert at jeg hadde så mye energi. Hm, rekk opp en hånd alle som vil si for mye! Uansett er det helt tydelig at alle ser alt som skjer på dansegulvet.
Min beste kveld var sist lørdag, på Sunderland - en gymsal med basketballstriper på gulvet og det hele, men på lørdager er det tango der. Bord langs veggene, glatt steingulv, fullt av servitører i hvit skjorte som løper rundt med vann, champagne, pizza, empanadas og kaffe. Jeg danset med flere nydelige dansere, blant annet Vilma igjen, Elsa på noen-og-åtti, en annen instruktør jeg ikke husker navnet på. Et annet høydepunkt var avslutningsfesten til tangofestivalen CITA hvor jeg danset salsa med Carolina del Rivero (som underviser med Fabian Salas) og en instruktør til fra CITA, vet ikke hvem. Morsomt å se dem ha tangooppvisning for hundrevis av mennesker etterpå.
Nedturene er blant annet da laptopen til jobben forsvant på veien til Chile, noen lente seg over meg og snappet den ut av veska mi mens jeg sov på bussen, sittende i midtsetet, vanvittig frekt og modig gjort, og da veska mi forsvant mens jeg satt helt innerst på en internettcafe med veska under stolen (like modig og frekt). Veska inneholdt den fjonge mobilen til jobben (gjett hvem som kommer rødmende på jobb på torsdag), et par sko, notatene jeg har skrevet fra kursene herfra, tre postkort, et stykk morgenbladet, noen tangoblader. Ugh. Ja, og da minibanken slukte bankkortet mitt: Jeg er vant til å få kortet først, og så pengene - her får du penga først, og så lenge etterpå et spørsmål om du vil ha en transaksjon til. Om du haster ut til en ventende drosje på vei til flyplassen er du avhengig av et kort i bakhånd. Ny vane: Å vente til det står: "Vennligst sett inn kortet ditt" på alle minibanker før jeg går videre.
Det føles som om tiden har stått stille for resten av verden, mens jeg har befunnet meg i Buenos Aires (og en fin fin uke med familie i Chile. Sommer, bading i Stillehavet (brr), utsovet hver natt, god mat og masse tid med niesene mine). Men dere har vel levd dere som har vært hjemme også? Blir fint å komme hjem og høre hva som har skjedd i påska.
Nå må jeg slutte før du sovner.
Un beso de Andrés!
(Her er det ikke bare jenter som kysser jenter på kinnet, og gutter som kysser jenter, gutta kysser også hverandre! En fin vane jeg gjerne skulle importert til Norge)
PS: Når det gjelder skåling, så har det seg sånn at du må se alle du skåler med i øya, og skåle med venstre hånd, ellers får du sju dårlige år med det motsatte kjønn.
posted by Bernt at
01:08
|
0 comments
