Reisebrev fra Bernt i Buenos Aires

Ærede familie og venner, nå er det virkelig på tide at jeg gir lyd fra meg fra min tangovalfart! Det er bare noen timer igjen til jeg setter meg på flyet hjem fra den underlige livsførselen jeg lever her, og hvis jeg ikke forteller om mine strabaser på denne måten må jeg gjenta alt som har skjedd til det kjedsommelige. Det finnes to typer mottakere av dette brevet, den ene gruppen er vanlige, sunne, normale mennesker, den andre er de som er blitt fanget i tangoens lille, hemmelige underverden: Tangomennesker (De kan sammenliknes litt med underverdenen til trollmennene i Harry Potter, som har sine skjulte møtesteder og skoler der de kan bruke all sin ledige tid på tango). Noe av det jeg skriver er kanskje mest interessant for den siste gruppa, det er lov å hoppe over avsnitt!

Livet mitt de siste ukene har bestått av å danse tango, å spise, å gå på tangokurs, å sove, å kjøpe tangomusikk, å bli robbet, å snakke om tango, å .. eh, øh, jeg kommer ikke på mer som ikke har med tango å gjøre. En vanlig døgnrytme starter med at vekkerklokka ringer mellom kl 12 og 14 et sted, før jeg drar på en tangoklasse (enten kurs eller privattime) eller to, forsøker å få i meg litt mat, kjører drosje fra sted til sted, spiser mer, sover en ettermiddagslur, før jeg drar ut og danser om kvelden, først på den ene milongaen (For de uinvidde: stedet der man danser tango) - og så gjerne på en til og muligens enda en, før det hele avrundes med medialunas (klissete croissantaktige saker) og for noen lagrimas (mye melk, bitteiltt kaffe) på en café. Hvis du spør meg ut om Buenos Aires, vil du bli overrasket over hvor lite jeg vet, og hvor lite jeg faktisk har sett av byen. Men jeg vet etterhvert en del om hvilke steder det er bra å danse, og når.

Alle (tangomennesker) har sin forestilling om hvordan det er å være i Buenos Aires, tangoens mekka, en oase av god tango døgnet rundt, med et hav av kurs med fantastisk undervisning, med utelukkende dyktige dansere - og den illusjonen brast ganske fort. Fantasien mangler alle de middelmådige danserne, halvkvalifiserte instruktørene, stappfulle dansegulv, kompliserte sosiale koder og kresne damer som definitivt ikke danser med hvem som helst. Først trodde jeg alle argentinerne var skikkelig skumle, så fant jeg ut at de var hyggelige, hvis du bare kommer skikkelig i kontakt med dem. Det er ikke såå vanskelig. Jeg har allikevel hele tiden hatt fine kvelder, ok kvelder, pyton kvelder, fantastiske kvelder, det går virkelig opp og ned. Sånn sett er det fint å befinne seg i sitt trauste velkjente tangomiljø hvor du vet hva du får. Det første jeg måtte lære meg - og det var vanskeligere enn jeg skulle tro - er å by opp på en ny måte. Jeg er vant til å komme slengende bort til ei jente og spørre om hun vil danse, mens du her noen steder må klare å fange blikket dems på 30 meters avstand, skjønne at du HAR fanget blikket dems, nikke med hodet mot dansegulvet og så er du i boks og kan gå bort og by dem opp. De har til og med et eget navn på det: El cabeceo. Noen vil ha det til at det er for å beskytte macho-egoet til mannfolka, tenk om noen skulle se at de gikk hele veien bort til noen for å by dem opp, og så fikk et nei takk!

Det virker som om alle som reiser hit får sin egen Buenos Aires-opplevelse, noen føler seg i himmelen og vil tilbake ved første anledning, andre kommer aldri tilbake. Først tenkte jeg at jeg ikke ville hit igjen (mens argentinerne var skumle), så begynte jeg å trives og tenkte kanskje neste år, men så visste jeg ikke helt etter et par kjipe kvelder, men nå tenker jeg en gang, om en stund. Og nå er jeg rett og slett ganske sliten. Det er litt tåpelig å komme utslitt hjem fra fem ukers ferie, med 5 timers tidsforskjell pluss 5 timers tangodøgnforskyvningsforskjell - men jeg kunne jo ikke begynne å legge meg tidlig heller, jeg måtte jo få mest mulig igjen av de siste dagene!

Buenos Aires er litt av en by: Med gater så lange øyet kan rekke, en ørken av hus på hus på hus, ingen bakker, ingen fjell som gir deg følelsen av at det finnes en ende på det hele. Det er til å få litt klaustrofobi av. Heldigvis finnes Puerto Madero, et naturreservat ikke så langt fra der jeg bor hvor du kan gå noen timer med grønt rundt deg på alle sider. Jeg sørget for minst en tur dit hver uke.

Det finnes mellom 40 og 50 000 drosjer her, jeg har faktisk aldri brukt mer enn 3 minutter på å få tak i en drosje (dog har jeg bare befunnet meg i sentrumsområdene), uansett hvilken tid på døgnet. En drosjesjåfør hadde bilen full av avisartikler om seg selv fra tidsskrifter i hele verden, om hvordan han forsøkte å forbedre verden. En annen utstyrte meg med en lapp med telefonnummeret sitt og beskjed om at jeg bare måtte ringe mellom kl 20 og 04, så skulle han komme innen en halvtime og kjøre meg til et Casa Privada hvor jeg kunne velge i en meny av fire-fem flotte jenter. Han skulle vente utenfor så det var helt trygt. Nesten ingen av drosjene har sikkerhetsbelte, noe jeg virkelig savner. Ikke at trafikken er så ekstrem som man kan høre, men det dør folk i ulykker hver dag. Fotgjengere må passe seg: Fotgjengeroverganger er høys veiledende. Unnatt for biler som runder et hjørne - vanligvis.

Uff, dette blir det kjedeligste reisebrevet jeg har skrevet noen gang. Jeg har jo ingenting å fortelle! Annet enn til dere tangomennesker: Jeg lurer på hvordan det blir å komme hjem og danse med dere igjen, om det har skjedd noe i kroppen min. Føler ikke egentlig at jeg har lært så mye nytt. Jeg har i alle fall fått en haug med idéer til ting å få til hjemme, som fast utemilonga, lengre dansekvelder, fantastisk musikk jeg ikke hadde funnet frem til enda, hvor mye et par trivelige arrangører har å si for stemningen, hvor forskjellig det samme lokalet kan være fra dag til dag, alt etter hvem som arrangerer milongaen. En uke var jeg innom ærverdige Salon Canning en torsdag, fredag og så lørdag. Torsdag var like kaotisk som i Bergen, fredag var så stiv som du kan få det, mens lørdag var lokalet fylt opp med par og venner. Det var en fin kveld for vi ble invitert til bordet til Alejandro som underviser hos Ferndando og Vilma - jeg danset milonga med Vilma og med mange av de andre elvene dems (bra skole, bra elever). Fikk høre etterpå at folk hadde kommentert at jeg hadde så mye energi. Hm, rekk opp en hånd alle som vil si for mye! Uansett er det helt tydelig at alle ser alt som skjer på dansegulvet.

Min beste kveld var sist lørdag, på Sunderland - en gymsal med basketballstriper på gulvet og det hele, men på lørdager er det tango der. Bord langs veggene, glatt steingulv, fullt av servitører i hvit skjorte som løper rundt med vann, champagne, pizza, empanadas og kaffe. Jeg danset med flere nydelige dansere, blant annet Vilma igjen, Elsa på noen-og-åtti, en annen instruktør jeg ikke husker navnet på. Et annet høydepunkt var avslutningsfesten til tangofestivalen CITA hvor jeg danset salsa med Carolina del Rivero (som underviser med Fabian Salas) og en instruktør til fra CITA, vet ikke hvem. Morsomt å se dem ha tangooppvisning for hundrevis av mennesker etterpå.

Nedturene er blant annet da laptopen til jobben forsvant på veien til Chile, noen lente seg over meg og snappet den ut av veska mi mens jeg sov på bussen, sittende i midtsetet, vanvittig frekt og modig gjort, og da veska mi forsvant mens jeg satt helt innerst på en internettcafe med veska under stolen (like modig og frekt). Veska inneholdt den fjonge mobilen til jobben (gjett hvem som kommer rødmende på jobb på torsdag), et par sko, notatene jeg har skrevet fra kursene herfra, tre postkort, et stykk morgenbladet, noen tangoblader. Ugh. Ja, og da minibanken slukte bankkortet mitt: Jeg er vant til å få kortet først, og så pengene - her får du penga først, og så lenge etterpå et spørsmål om du vil ha en transaksjon til. Om du haster ut til en ventende drosje på vei til flyplassen er du avhengig av et kort i bakhånd. Ny vane: Å vente til det står: "Vennligst sett inn kortet ditt" på alle minibanker før jeg går videre.

Det føles som om tiden har stått stille for resten av verden, mens jeg har befunnet meg i Buenos Aires (og en fin fin uke med familie i Chile. Sommer, bading i Stillehavet (brr), utsovet hver natt, god mat og masse tid med niesene mine). Men dere har vel levd dere som har vært hjemme også? Blir fint å komme hjem og høre hva som har skjedd i påska.

Nå må jeg slutte før du sovner.

Un beso de Andrés!

(Her er det ikke bare jenter som kysser jenter på kinnet, og gutter som kysser jenter, gutta kysser også hverandre! En fin vane jeg gjerne skulle importert til Norge)

PS: Når det gjelder skåling, så har det seg sånn at du må se alle du skåler med i øya, og skåle med venstre hånd, ellers får du sju dårlige år med det motsatte kjønn.

Plastposen - hvordan du blir svindlet hver dag

Jeg har lenge mistenkt butikkene for å svindle kundene sine for mange millioner i året, på grunn av ekstremt høy pris på bæreposer. Jeg ville bli overrasket om de betalte mer enn 5 øre per stykk til posefabrikken, og når de selger dem for 50-90 øre får de en avanse på 1000%-1800%. Det er det jeg vil kalle svindel.

Det som fikk det til å tippe over for meg, slik at jeg skriver dette, er en samtale med kassamannen på Rema 1000 i dag. Han var så snill å gi meg en pose helt gratis uten at jeg hadde kjøpt mer enn en eneste artikkel.

Jeg nevnte mistanken min for ham, og da fortalte han meg at det ikke er butikken som tjener pengene (altså den personen som eier og driver butikken etter avtale med kjede-eieren), men kjeden selv. Kjøpmannen får jo ikke lov til å kjøpe poser der han måtte ønske, nei han må selvfølgelig kjøpe fra kjeden sin. Og kjedeeieren setter prisen der det måtte passe ham, 49 øre, kanskje?

Det villeste i denne saken, er at det er noe som heter poseprosent. Poseprosenten er antall poser du har slått inn på kassaapparatet i forhold til antall kunder. Har du høy poseprosent, er du en god butikkmedarbeider og da vanker det gaver og ros og bonus!

Hvis Rema 1000 faktisk går til de skritt at de lager et eget incentivprogram for å få de ansatte til å selge flere poser, da må det være så lukrativt at det er til å bli helt matt av.

Oppdatering: Jeg har spurt flere butikkansatte om dette siden, og de har ikke hørt om poseprosent. Ikke vet jeg hvem man kan stole på i denne saken.

Samfunn: Logikk og sånt

Hvis du skal fly fra Amsterdam til Kristiansand med KLM fredag 20. oktober, og velger å kjøpe en enveisbillet, koster den 549 Euro - ca 4550 kr.

Hvis du skal fly fra Amsterdam til Kristiansand på samme fly, men vil fly tilbake for eksempel søndag 22. oktober, så koster det 257 Euro - ca 2130 kroner.

Det vil si at å fly halvparten så langt koster godt og vel dobbelt så mye. STILIG, KLM! We love you!

Film: V for Vendetta

(Jeg skrev denne teksten rett etter å ha sett filmen, men legger den ut først nå. Bare til opplysning)

Dette er en tegneserieadapsjon, på lik linje med Sin City. Det er en vellykket tegneserieadapsjon, på lik linje med Sin City. Den har klart å ta vare på atmosfæren og følelsen fra tegneserien, også på lik linje med Sin City.

Forskjellen fra Sin City, er at V for Vendetta også har et sterkt politisk budskap. Man kan alltid diskutere hvor politisk en underholdningsfilm fra Hollywood kan være, men denne filmen fikk meg til å tenke på den siste boka til Al Franken jeg leste. Den har et kapittel ved navn "Bush's Little Black Dress", som handler om hvordan Bush spilte på frykten som oppstod i USA etter terrorhandlingene 11. september 2001 til å vinne presidentvalget i 2004. Gjennom blant annet reklamekampanjer prøvde han å vise hvordan landet var i fare, og at det bare var han som kunne beskytte dem. I tillegg ble trusselnivået (grønn, gul, rød skala) justert relativt høyt av myndighetene foran valget.

I mange land har frykt blitt brukt til å vinne valg og til å innføre drakoniske lovverk. Jeg sitter med følelsen av at det neste stortingsvalget i Norge vil gå i FrP sin favør, fordi de vil være det eneste partiet som spiller på frykt i Norge.

Et skittent triks. Jeg spår at man i etterkant av Norges neste stortingsvalg vil få lese intervjuer med psykologer i Morgenbladet der de forteller hvordan frykt er en mekanisme som nedarvet i menneskene, og at nordmenn stemte FrP fordi de føler at det er det partiet som vil beskytte dem, at de dermed får oppfyltl ett av sine primære behov ved å støtte dette partiet. Et tips til de politiske strategene i Arbeiderpartiet: Dere må ta FrP der de vil vinne; overbevis folket om at dere kan beskytte dem enda bedre. (Ikke forstå dette som at jeg kommer til å stemme Arbeiderpartiet. Jeg har bare innsett at det kun er Arbeiderpartiet som kan utfordre Fremskrittspartiet.)

V for Vendetta kan kanskje gi deg et innblikk i hvor verden kan bli, dersom frykten får fortsette å styre samfunnet. Frykt for terrorister, folk av andre kulturer og frykt for kriminalitet. Hvor langt er vi villige til å gå i retning av et overvåkningssamfunn for å redusere sannsynligheten for å bli ranet med 5%?

Jeg har en kritisk kommentar til filmen, som er helt på siden av det jeg har om frem til nå. På skrivebordet til noen etterforskere, står det et par Dell flatskjermer, nesten prikk like som den snart ett år gamle skjermen som står på skrivebordet mitt. Det var ingen nedslitt politistasjon, som ikke har hatt penger til datautstyr siden 2005 - men allikevel har ikke filmskaperne klart å forestille seg at det kommer til å være en viss utvikling av datautstyr de neste 14 årene. Jeg har sett dette i mange science fiction-filmer, at de ikke har øye for at alt vil se annerledes ut om x antall år. De kunne i det minste laget skjermer uten kant rundt, og uten knapper på! I den første Alien-filmen har de et terminalvindu i romskipet. Veldig 1980. Det kan gå galt også: Husker du hva slags biler vi skulle kjørt rundt i, i følge Demolition Man som ble laget i ca 1994?

Oppsummert er V for Vendetta en kul film, en film som filosoferer over hevnbegrepet, en film som har like mye å si til samfunnet i dag som i Thatcher-tidens Storbritannia, en visuelt stilig film, en spennende film - og en film jeg kan anbefale.

Fakta fra verden #1

Dette er første del av et forsøk på å lage en ny serie, hvor jeg presenterer artige fakta og historier jeg har hørt, sånne ting som avisene ikke skriver om. Det blir spennende å se om det blir noe bra av dette. Det er populært om leserene kommer med egne bidrag!

Hvorfor sender TVNorge eegentlig Mess TV?

Det er ikke fordi Mess TV er et spesielt lønnsomt program, eller fordi det holder spesielt høy kvalitet - men fordi det koster omtrent like mye som å la senderne sende et ventebilde, og fordi det øker norskandelen til TVNorge. Dermed kan de fylle kvelden med utenlandske programmer. Det forholder seg nemlig slik at TVNorge i konsesjonsvilkårene er forpliktet til å ha en viss prosentandel norskproduserte programmer. Mess TV er altså ett av dem. Kilde: En som deltok på et foredrag hvor direktøren i TVNorge sa dette.

Hvorfor var det problematisk at Kong Olav V spiste veldig fort?

Bordskikk er viktig. Og når du har kongen ved ditt bord, kan du kun spise når han spiser. Da er det jo fint at han får maten først, slik at du kan spise straks du blir servert. Men hva om du er den siste som får maten på bordet? Jo, da må du gafle innpå, for alle må stoppe å spise så snart kongen legger ned gaffelen. Hvilket Olav V var kjapp til å gjøre. Mon tro om han gjorde det for moro skyld? Det må være den eneste makten han hadde. Kilde: En som har vært i militæret

Nerd: Nyttig wap-side

Jeg har tidligere nevnt et par nyttige WAP-sider. Nå skal jeg tipse om en til: http://wap.eniro.no/ - her kan du søke i telefonkatalogen, gratis, fra din mobiltelefon. De har noe kartgreier også, veldig nyttig. Dermed er det slutt på dyre SMS-er til 1881 osv.

Ellers har Googles WAP-sider blitt enda bedre. Og nå kan du til og med lese gmail via WAP, på http://m.gmail.com. Det virket på typisk Google-vis veldig bra på min T610. Jeg antar at grensesnittet varierer etter hvilken telefon du har - jo kulere telefon jo kulere grensesnitt.

Men tror du møkka-busselskapet Gaia trafikk har noen WAP-tjeneste? Neida. (Drittkasting om Gaias ruteplaner kommer ved en senere anledning).

Bøker: Al Franken gjør det igjen med The Truth (With Jokes)

Jeg har endelig lest ei bok igjen! Fanfare! Boka er skrevet av en forfatter jeg har lest noe av før, Al Franken (Advarsel: Tøysekoppen har laget et nettsted som bare virker om du har flash)

Den minner på mange måter om forrige bok. Denne gangen går han dog etter storfiskene: Vår alles kjære miserable failure, Donald Rumsfeld, Karl Rove, Dick Cheney, Paul Wolfowitz, Condoleezza Rice og de andre gærningene borti der som sitter med fingeren på atomknappen. (Og forurensingsknappen, torturere uskyldige-knappen,

Han skildrer hvordan Bush-gjøkene vant 2004-valget som fikk et så tragisk utfall (husker du Swift Boat Veterans for "Truth"?) , hvordan Bush-gjengen lurte amerikanerne til å støtte krigen i Irak, hvordan de så tabbet seg vannvittig ut i gjennomføringen av krigen, og en del andre dustete tiltak republikanerne har gjort siden da.

Boka er morsom, informativ og oppleves relativt veldokumentert. Men jeg er kanskje ikke helt objektiv, jeg er jo enig med forfatteren i det meste.

Som med forrige bok: Jeg låner den gjerne bort. Så rop ut om du vil lese!

PS: Jeg husker ikke hvem som nå låner den forrige boka. Hvis du har litt dårlig samvittighet over at jeg ikke kan låne den videre til andre fordi du knuger på den, så synes jeg du skal rekke opp hånda nå. Og helst gi den tilbake også.