Film: En oppsummering

Forrige mandag viste filmklubben Maria full of Grace, som jeg tror snart kommer på kino. Den var i alle fall tekstet. Den var fin, den skildret ungdomslivet i Colombia, før den gikk over til å vise skyggesider ved kampen mot narkotika. Jeg fikk følelsen av å være i latinamerika under filmen, se den hvis du vil vite hvordan det er der. De spiller bra musikk på utestedene i Colombia - og jeg ville danset alle gutta av gulvet.

Så var det McDonalds-filmen, da, Super size me. Lurer på om menyen deres ville vært tillatt, om man forsket like mye på hamburgere som på legemidler. Forestill deg et legemiddel med de helse-effektene. Ellers er jeg imponert over måten burgerkjeden har taklet mediene på etter at de dreit seg sånn ut i filmen. Hørte en sak på nyhetene om at salget i Norge ikke hadde falt noe særlig - noen tall jeg er helt sikker på at de har plantet i NRK-redaksjonen. For å gi folk følelsen av at ingen andre har brydd seg om hvor farlig det er - og da gjør vi som alle andre. Saken er jo den at filmen er ganske ny, og jeg tviler sterkt på at tallene til McDonalds er like nye. Jeg spiste på Burger King tre dager etterpå.

Alfred Hitchcock kunne dette med å lage film. Rear window fortjener betegnelsen klassiker, selv om filmspråket har forandret seg. Dialogen og tonen mellom Grace Kelley og James Stewart er nydelig. Grace Kelley er vanvittig nydelig.