Samfunn: Fragmenter om krig

Jeg abonnerer på Balder magasin, bladet til de sivile vernepliktige i Norge. De har en del artikler om siviltjenesten i Norge og andre land, om norsk forsvarspolitikk og konflikter i verden. For en tid siden ble jeg ferdig med nr 3/2004, hvor de har en veldig tankevekkende artikkel om hvordan soldater lærer å drepe. Den åpner med å vise til tall fra andre verdenskrig som viser at så få som 25% av infanteristene avfyrte sine våpen i strid. Dette var jo for galt, men de militære fant heldigvis opp nye måter å trene soldatene på, så i Vietnamkrigen var tallet oppe i 90%.

Dette oppnådde de ved å bruke ulike kondisjoneringsteknikker. Mål som lignet mennesker ble brukt, samtidig som soldatene ved hjelp av repetisjonsteknikker ble lært opp til å skyte på refleks – uten å få tid til å reflektere først. I tillegg er det viktig å dehumanisere det som av autoritetene blir definert som fienden. De vanlige sperrene mot å utøve vold vil ikke gjelde mot en dehumanisert fiende, dermed oppstår et miljø som åpner for hendelser som fangemishandlingen i Abu Grahib.

Når det gjelder ettervirkninger av krig, forteller artikkelen videre at artillerister og piloter har mye mindre problemer med å takle konsekvensene av sine handlinger enn det infanterister har. Infanteristene har en mye mer fysisk og følelselsmessig nærhet til fienden, de identifiserer seg med soldater som går igjennom den samme lidelsen som dem selv. I fremtiden vil soldater slippe unna denne nærheten ved hjelp av teknologi som nattkikkerter, infrarøde sikter og annet utstyr som gjør kampsituasjonen mer uvirkelig.

Den siste delen av artikkelen handler om forskjellige psykiske problemer soldater utsettes for – den nevner en studie av amerikanske stridende som kjempet på Normandiestrendene, hvor de fant at:

(...) etter seksti dager med kontinuerlig kamp var 98% av de stridende å regne for psykiatriske skadetilfeller. De resterende 2% ble identifisert som "aggressivt psykopatiske personligheter"

Derfor blir det veldig viktig med rotasjon av mannskap, soldatene må få tilbringe tid i trygge omgivelser for å minimere risikoen for mentale skader.

En liste over psykiske skader:

Kamptretthet (angstanfall, gråtetokter, lydsensitivitet), forvirringstilstander (mister oversikt over tid og sted, soldaten kan bli psykotisk, delirium, atskillelse fra virekligheten, manisk-depressive humørsvingninger, konversionhysteri (somatiske aspekter – soldaten krøller seg sammen i fosterstilling, motorikkproblemer, hukommelsesblokkering), angsttilfeller (søvnproblemer, utmattelse, tanker omkring død, kortpustethet, slapphet, smerter, synsforstyrrelser, svimmelhet, midlertidig lammelse, besvimelse), posttraumatisk stressyndrom (økt blodtrykk, svetting og nervøsitet, andre angstsymptomer), besettelse og tvangstanker (med tics, ukontrollerte skjelvinger og stamming) og til sist til sist personlighetsforstyrrelser (irrasjonelt sinne, depresjoner, schizofreni, intense raserianfall, psykoser).

Som den minste brikken i det militære systemet står derfor soldaten i en lite misunnelsesverdig posisjon.

En ting artikkelen ikke nevner, er hvordan ferske soldater i Norge blir behandlet. De får utdelt uniform den aller første dagen i militærtjenesten. Samtidig blir praktisk talt all bagasjen man har med seg låst inn i et rom i kjelleren, som man bare får tilgang til en gang om dagen eller noe slikt. Dermed blir du revet bort fra alt du har rundt deg – alt som bygger opp identiteten din.

Etter både den første gulfkrigen og nå krigen i Afghanistan, har det vært en mengde tilfeller av problemer blant amerikanske soldater som deltok – i tillegg til det mye omtalte gulfsyndromet er det flere soldater fra spesialstyrkene som har drept hele familien sin kort tid etter at de kom hjem.

11. februar trykket Morgenbladet en artikkel om Norges militære involvering i NATO- og FN-operasjoner. I konkurransen om flest soldater, utklasser NATO-operasjonene FN med 625-25.

– For Norge spiller det større rolle hvordan et bidrag til en operasjon kan styrke Norges bånd til USA eller vår posisjon i NATO, enn hva man måtte oppnå med selve operasjonen. Det er dermed strategiske, heller enn humanitære hensyn som legges til grunn for norsk deltagelse, sier NUPI-forsker Ulriksen.
(...)
– Det har vært en dramatisk dreining mot NATO-ledede operasjoner. Vårt selvbilde som stor bidragsyter til FN har ikke rot i virkeligheten, sier Ulriksen.
– Prioriteringen ble tydelig illustrert i 2003, da FN ba om styrker til Kongo. Norge sa nei, og sendte i stedet militære til Irak.

Hva er så konsekvensen av at Norge og andre land med godt trente soldater velger bort FN-operasjoner?

– Jeg håper virkelig at organisasjonen ikke vil bli nødt til å sette i gang noen nye komplekse fredsbevarende operasjoner i 2005, sa Jean Marie-Guéhenno da han 31. januar i år talte til FN-komiteen for fredsbevarende operasjoner. Kvaliteten på FN-styrkene var en av bekymringene:
– Jeg er sikker på at det kvaliteten på folkene vi rekrutterer gjennomgående ville vært høyere om vi ikke var overveldet av den rene kvantitative etterspørselen etter styrker, sa undergeneralsekretæren, med et klart hint til pedofiliskandalen blant FN-styrkene i Kongo.

Videre..

– Det er et skrikende behov for gode styrker, sier Ulriksen og gir et eksempel fra FN-operasjonen i Kongo våren 2003:
– Man fryktet en ny Srebrenica-massakre i Bunia i Ituri-provinsen. Der sto det en FN-bataljon fra Uruguay som var lite kvalifisert, og som gjemte seg i leiren sin, i stedet for å beskytte befolkningen. FN måtte be EU om å sende en hurtig-reaksjonsstyrke for å berge flyktningene og FN-operasjonen. Mange land sender ut dårlig kvalifiserte styrker rett og slett for å tjene penger. For dem er styrkene så billige at kompensasjonen fra FN er stor nok til at operasjonene kan gå med overskudd.

Uken etterpå følger de opp med en ny artikkel, der de snakker med representanter fra Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen.

Eva Bjøreng i Norsk Folkehjelp er bekymret for utviklingen:
– Vi kan ikke samarbeide med andre sikkerhetsstryker, som NATO. Det blir en sammenblanding som er ekstremt farlig for oss. Vi så det i Irak, der okkupasjonsmakten hadde ansvaret for sikkerheten. Det fungerte jo ikke, sier hun.
Norsk Folkehjelp drev med minerydding, men måtte trekke seg ut da situasjonen ble for farlig.
– Vi ser at problemet er økende. Før har det vært slik at FN har gått inn og klart å skape en foreløpig fredssituasjon. Så har de humanitære organisasjonene kommet inn. Vi har kunnet arbeide med FN. Nå dundrer NATO inn med styrker. I en sånn kontekst kan ikke det humanitære arbeidet gjennomføres på samme måte. Vi er inne i Sudan, der det ikke er FN-styrker, men da må vi passe på oss selv. Det er en farlig utvikling, sier Bjøreng.

Er det sånn vi vil ha det? Vil vi at "Forsvaret" skal sprenge budsjettene sine ved å la norske soldater skal pådra seg store psykiske skader av å slakte ned slemme terrorister og uskyldige sivile i Afghanistan, og gi støtte til krigen i Irak - fremfor å beskytte sivilbefolkningen i Somalia? Denne utstrakte militære støtten til USA har fått oss oppført på terrorlista til Al Qaida, noe jeg tror de færreste ser på som meget hyggelig.

Jeg vet i alle fall hvilke partier jeg ikke skal stemme på til høsten.

PS: Å abonnere på Balder magasin er helt gratis. Abonnement kan du bestille på hjemmesiden deres.